Hei igjen! Det er nå en liten stund siden jeg kom hjem fra Afrika oppholdet mitt, og dessverre har jeg blitt litt forsinket med dette brevet. Men her kommer det! Det blir også et litt annerledes reisebrev denne gangen, for jeg skal fortelle dere litt om Cape Town, byen jeg har oppholdt meg i det . . . → Les mer]]> CAPE TOWN

Hei igjen! Det er nå en liten stund siden jeg kom hjem fra Afrika oppholdet mitt, og dessverre har jeg blitt litt forsinket med dette brevet. Men her kommer det! Det blir også et litt annerledes reisebrev denne gangen, for jeg skal fortelle dere litt om Cape Town, byen jeg har oppholdt meg i det siste året. Jeg skal prøve å trekke ut det viktigste.

Da jeg bestemte meg for å ta et utvekslingsår ved University of Cape Town, var det både ukjent og litt skummelt. Man hører jo en del skrekk historier fra både Cape Town og Sør Afrika generelt, og fokuset er ofte på kriminalitet. Da jeg ankom Cape Town var det vinter og det ble fort mørkt. En regel du lærer deg fort er å ikke gå rundt etter det blir mørkt, heldigvis er taxier billige. Dette var uvant i starten, men noe man fort blir vandt med. Etter hvert blir man mer og mer avslappet, samtidig som man har innprentet forhåndsreglene man må ta. Nå ser jeg ikke på dette som et hinder for å oppholde seg i Cape Town, for det er så mye annet fantastisk med denne vakre byen.

Cape Town er virkelig en usedvanlig vakker by. Med Table Mountain som landemerke og fjelltoppene Devils Peak mot sørsiden og Lions head mot nord avgrenses selve by kjernen fra de nordlige og sørlige forstedene. Disse fjellene er fullt overkommelige, selv om du ikke er i tipp topp form. Man burde allikevel sette av en dag for å nå toppen, men det er absolutt verdt det! Det finnes mange forskjellige ruter opp Table Mountain og Devils Peak, men rådfør deg med noen som kjenner terrenget før du legger ut på tur. Været kan endres raskt, og om det skyer til, kan det være farlig om du ikke er kjent. Men på en solskinnsdag er en tur opp til Table Mountain eller Devils Peak helt fantastisk. Er det fullmåne vil jeg anbefale en tur opp Lions Head. Det er et velkjent konsept å dra opp for å se solnedgangen, drikke litt vin, før månen lyser opp veien ned. Og med havet som dekker alle sider av den lange halvøyen, skapes det gode forhold for deg som vil slappe av på stranden, men også for deg som er ute etter litt mer action i hverdagen.

Cape Town, og Sør Afrika generelt, er nemlig et ettertraktet sted for kitere, surfere og dykkere. Om dette ikke er nok, er det også mulig å dra noen timer ut av byen for det beryktede cage diving konseptet der du får dykke i stålbur, mens hvithai blir lokket til stedet med kjøtt.  Selv har jeg ikke gjort dette, men mange jeg kjenner har derimot prøvd det. Tilbakemeldingene er litt varierte. Noen mener det er fryktelig dyrt i forhold til hva du får, mens andre synes det var helt topp og et adrenalinrush uten like. Om du bare vil slappe av og sole deg anbefaler jeg Camps Bay og Clifton strendene. Vannet på denne siden av halvøyen er ganske kaldt, men strendene er kjempefine, og du finner lettere le for vinden her. Og det er faktisk viktig i en så vindfull by som Cape Town. Når det er sagt, er ikke vannet i False bay så mye varmere heller. Clifton er litt mindre turistifisert, og dermed slipper du unna innpåslitne selgere som vil vise deg alt mulig rart.

Cape Town område, Cape Peninsula, strekker seg helt ned til det sørlige Kapp det gode håp, der portugiserne rundet for første gang i 1488. Man trodde lenge at det var kapp det gode håp som var det sørligste punktet på kontinentet, og at det var her Atlanterhavet møtte det indiske hav. Senere viste det seg at det var Cape Agulhas, ca 4 timer øst for Cape Town, som var det sørligste punktet. Noe jeg absolutt anbefaler er å leie en bil og kjøre fra Cape Town, sør mot Muizenberg og False Bay, der man kan prøve seg på en tur i bølgene. Videre går turen til Kalk Bay for en god lunsj på en av de mange shabby chic kafeene, før man besøker Boulders Beach i Simons Town der du finner Kapp pingvinene også kalt Afrikansk pingvin. Simons Town var et av de første stedene i Cape Town området der den fargede befolkningen ble flyttet med makt i 1968, til det som ble en av de første Town shipene; Ocean view. Fra Simons Town kan man kjøre langs kysten ned til Kapp det gode håp, noe som byr på fantastisk natur. Når man kjører gjennom natur reservatet er det også stor sannsynlighet for at du får sett struts og bavianer. Bare IKKE gi bavianene mat! De kan være ganske aggressive.

Det er ikke bare fryd og gammen i Cape Town. Det er, dessverre, ikke å komme unna at det er store forskjeller mellom fattige og rike, og Townships som ble opprettet under apartheidregime eksisterer fortsatt. Townships er bolig områder der staten har bygget boliger, men for det meste bor folk i skur rundt disse blokkene. De er ekstremt overbefolket, har høy arbeidsledighet, og det er her størstedelen av kriminaliteten foregår. Det finnes også informal settlements, eller shanty towns, som bare består av skur. Mange turist selskaper arrangerer turer inn i town shipene, noe jeg selv ikke helt  vet om jeg er så fan av. Det jeg mye heller anbefaler er å dra til en township som heter Guguletu, og restauranten Mzolis. Om du drar dit på en søndag, spesielt i sommer månedene (des-feb), kryr det av folk og det er kjempegod stemning. Det du gjør er at du kjøper kjøtt i kjøtt disken, og ikke glem den gode marinaden, og leverer det til gutta som står på bakrommet og griller kjøttet for deg. Grilling, eller braai som det heter i Sør Afrika, er kjempe populært. Du kan nesten ikke ha vært i Sør Afrika uten å ha fått med deg en ordentlig braai! Og maten på Mzolis er eksepsjonelt bra. De griller det til perfeksjon. Stemningen er veldig bra. Folk fra de fattige områdene rundt og rike fra forstedene, fargede, svarte, hvite; alle kommer til Mzolis på søndager. Det er absolutt verdt å få med seg. For og virkelig kjenne på kontrastene i en by som Cape Town kan du få med deg det trendy markede The Old Biscuit Mill i Woodstock lørdagen før du drar til Mzolis. Old Biscuit Mill er et fancy og ganske trendy mat og kles marked. Du finner mat fra hele verden, og alt er økologisk. Det er et se og bli sett sted, men allikevel mulig å spise god mat og slappe av, enten ute i solen med utsikt mot Devils Peak, eller inne i teltet om det skulle regne.

Dette ble plutselig litt lengre enn jeg hadde planlagt, men det er så mye å se og gjøre i Cape Town. Jeg har jo ikke en gang nevnt Robben Island, som jo er et must om du besøker byen. Det var på Robben Island Nelson Mandela, eller Madiba som er kallenavnet hans i Sør Afrika, satt største parten av hans 27 år i fengsel. Det er blitt litt turistifisert, men allikevel verdt å få med seg. Båten går fra Waterfront, som er et av de mest besøkte turist stedene i verden. Et sted for god mat, shopping og et stort craft marked finner du på Waterfornt. Hvis du vil besøke Cape Town kan det være lurt å ta den rød og den blå turistbussen rundt byen. Disse gir en ypperlig oversikt over byen, samtidig som de har mange gode tips for steder å besøke og gir også litt historikk. Cape Town er en by der man aldri kjeder seg, det finnes noe for en hver person, og mitt år i denne byen har rett og slett vært helt fantastisk. Og som en kommentar til kriminaliteten, jeg opplevde (bank i bordet) ingen ubehagelige ting, verken i Cape Town eller ellers når jeg har reist rundt. Afrika er en fantastisk reiseopplevelse.

Siste stopp på turen før vi rettet nesen mot Cape Town, var Zanzibar. Denne siste etappen startet selvfølgelig med en lang busstur, veldig lang busstur. Heldigvis den siste lange bussturen. Vi reiste fra en by i Malawi som heter Mzuzu som er nærmeste by til Nkhata Bay. Vi ble fortalt at det ville ta 12 timer . . . → Les mer]]> ZANZIBAR

Siste stopp på turen før vi rettet nesen mot Cape Town, var Zanzibar. Denne siste etappen startet selvfølgelig med en lang busstur, veldig lang busstur. Heldigvis den siste lange bussturen. Vi reiste fra en by i Malawi som heter Mzuzu som er nærmeste by til Nkhata Bay. Vi ble fortalt at det ville ta 12 timer derfra og til Dar Es Salam, hvorfra vi skulle ta fergen over til Zanzibar. Vi ble også fortalt at vi ville ha egne seter. Da bussen kom kl 24.00 viste det seg at den var full, og vi måtte pent sette oss på gulvet i midtgangen, og prøve å sove der. Da vi pratet med noen av de andre på bussen fant vi ut at det ikke ville ta 12 timer men nærmere 24 timer. OK. Ikke noe annet å gjøre enn å smøre seg med tålmodighet. Etter noen timer på gulvet var det noen som gikk av, og fikk tak i to seter. Etter 24,5 timer kom vi oss, med mye hell og lykke, helskinnet frem til Dar. Kl var 1 om natten så en av de andre fra bussen hjalp oss og finne taxi og et hotell for natten. Det er lenge siden det har vært så deilig å legge seg i en seng.

Dagen etter spiste vi frokost, fikk tatt ut penger og kom oss av gårde til havnen. Vi hadde lest mye om hvordan folk prøver å lure deg til å kjøpe uekte billetter, så vi marsjerte rett bort til et av billettkontorene og kjøpte billett der. Vi kom ikke med på den raske fergen, men den langsomme som tar 4 timer. Fremme på Zanzibar bestemte vi oss for å være i Stonetown en natt. Stonetown er på en måte hovedstaden til Zanzibar, og føde byen til Freddy Mercury. Det er en kjempekul liten by. Det er som å bevege seg rundt i en labyrint av små gater med markeder på hvert hjørne.  Zanzibar er også kjent for krydder, noe man kan lukte. Noe jeg absolutt mener på en positiv måte. Noe vi ikke gjorde, men som hørtes veldig kult ut er å dra på kryddertur rundt på øyen. Neste gang! Som sagt, vi ble bare i Stonetown en natt, men kunne gjerne vært der lenger. Dagen etter bar det til strand og sol. Trodde vi. Vi fant ut at vi tydeligvis hadde valgt feil tid å dra på, tydeligvis var det regntid. Heldigvis var det bare overskyet og regn i noen timer, og på ettermiddagen tittet solen frem. De første strand dagene var vi på et sted som heter Nungwi som ligger helt nord på øyen. Vi hadde blitt fortalt at dette var et bra sted, fordi i motsetting til andre steder var det ikke så langgrunt på den nordlige delen. Noe som var sant. På ettermiddagen og kvelden åpner restaurantlivet opp og langs hele stranden popper det opp steder å spise. Alle restaurantene har et bord der de viser frem dagens fangst, som består av tunfisk, reker, sverdfisk, blekksprut osv, som man kan velge ut selv. Zanzibar er et mekka for deg som liker sjømat. Og billig er det også. Etter noen dager i Nungwi dro vi til Kendwa som ligger litt lengre vest. Kendwa er det typiske bildet av Zanzibar. Turkist krystallklart vann og en lang hvit strand med palmer. Dagene vi var her bestemte regnet seg for å ta en pause og vi fikk jobbet med brunfargen og slappet av med god mat og drikke. Som å være i paradis. Zanzibar er også kjent for sine gode dykkeforhold med korallrev, skilpadder og jeg tror du også kan se hvalhai. Jeg var ikke helt i toppform disse dagene, så dessverre kunne jeg ikke dykke, men vi dro på en snorkletur i stede. Dessverre så vi ingen skilpadder, men vi fikk med oss mange fine fisker og så korallrevet. Om jeg får dratt tilbake til Zanzibar en gang, skal jeg få til å dykke. Tror det må være ganske fantastisk.

Søndag natt gikk flyet tilbake til Cape Town fra Dar. Vi hadde ikke sånn kjempelyst til å oppholde oss i Dar, og siste båt fra øya gikk i 4-tiden, så vi bestemte oss for å ta fly. Det viste seg at fly fra Zanzibar til Dar kostet noenlunde det samme som fergen og det var absolutt verdt det. Vi tok fly kl 21.00 og slapp dermed mye unødig tid i Dar. Selv om det føltes veldig rart og være i luften i 15 min. Det må være den korteste flyturen jeg har vært med på. Og kanskje litt unødig sløsing av CO2….

Når jeg ser tilbake på oppholde på Zanzibar er det et par ting jeg vil gjøre annerledes om jeg skal tilbake. Jeg vil være i Stonetown i mer enn en dag og jeg vil dykke. Det var en del ting vi ikke fikk gjort i Stonetown som jeg har hørt om i ettertid, som blant annet et fiskemarked, det gamle markedet, kryddertur og mye annet. Det er som sagt en veldig kul by som jeg vil anbefale å oppholde seg i i flere dager. Man burde ha god tid til og bare vimse rundt på markeder, og gå seg vill i de mange små gatene.

Nå går turen tilbake til Cape Town der vi skal være en uke før fedrelandet kaller. Det skal bli godt å se Cape Town igjen, og neste brev forteller mer om hvorfor.

Da vi krysset grensen fra Zambia over til Malawi var det første som ventet oss en taxi tur til nærmeste by, ca 15 min, stappet med totalt 8 personer. I en helt vanlig 5 personbil. Ingenting overrasker oss lengre. Jeg fikk ikke så mye inntrykk av byen, for vi kom sent og dro tidlig neste dag. Malawi . . . → Les mer]]> MALAWI

Da vi krysset grensen fra Zambia over til Malawi var det første som ventet oss en taxi tur til nærmeste by, ca 15 min, stappet med totalt 8 personer. I en helt vanlig 5 personbil. Ingenting overrasker oss lengre. Jeg fikk ikke så mye inntrykk av byen, for vi kom sent og dro tidlig neste dag. Malawi har nemlig en bensinkrise på gang, så for å være sikker på at vi kom oss avgårde til Cape Macclear måtte vi komme med på første buss. Vi kjørte forbi en bensinstasjon der folk ventet i kø for å få tak i bensin. Noen hadde ventet i opptil 2 dager, og var beredt på å vente lengre. Det er noe vi ikke tenker på at kan skje hjemme!

Bussen vår hadde heldigvis nok bensin, men var sjoka full. De første timene måtte vi stå, men de siste fire timene fikk vi heldigvis sitteplass. Det var en mor med to barn som kom på og hadde ingen sitteplass, så vi fikk satt det ene barnet på fanget, hun sovnet med engang stakkar. Fremme i Cape Macclear var det et utrolig syn av sjøen som møtte oss. Den er så enorm, og det er vanskelig å forestille seg at det bare er en innsjø. Du går liksom å venter på at sjølukta skal komme. Vannet er helt krystallklart og det kryr av små fargerike fisk. Vi dro ut til en øy litt utenfor selve stranden for å snorkle. Det var akkurat som å være i et akvarium. Alle slags fargerike fisker du kan tenke deg. De som hadde tatt oss med ut grillet fersk fisk og poteter til oss. Ingen dårlig dag. Malawi er et veldig fattig land, og du merker at folk ikke har mye å rutte med. Alle hostellene langs stranden i Cape Macclear ligger tett opptil landsbyen så når du går rundt kommer de lokale barna og spør om penger eller godis. Men når du sier at du ikke har noe, bare smiler de og løper sin vei. Andre har lært seg å dra nytte av turismen og tre unge gutter kom forbi oss på stranden med hjemmelagde instrumenter og spilte et par sanger for oss. De var slettes ikke dårlige heller.

Etter to netter i Cape Macclear dro vi nordover til Nkhata Bay. Bussturen opp var en av de værste jeg har vært med på!! Når folk har spurt meg om offentlig transport i Afrika har jeg alltid svart at det er helt ok. Og det var sant helt vi kom til Malawi. Det var virkelig ikke måte på hvor mange mennesker, sekker med ris, kyllinger og unger de klarte å stappe inn i den bussen. I tillegg kjørte busssjåføren som et svin i 160, så hadde vi kræsjet der hadde det vært over og ut. Heldigvis, etter 8 timer med hjerte i halsen, kom vi oss helskinnet frem til Nkhata bay. Vi fant et hostell som heter Mayoka village som ligger i skråningen over sjøen. De er kjent for sin gode mat og spesielt grillfestene på fredager. Når du svømmer ut til flytebryggen og ser opp på selve Mayoka skjønner du hvorfor det heter Mayoka village. Det ser akkurat ut som en liten landsby, med mange små hytter med små stier mellom seg. Et veldig kult og livlig sted. Det var også en veldig bra gjeng som var der samtidig som oss, så når det viste seg at vi måtte bli en natt til fordi bussen til Tanzania hadde brutt sammen, gjorde ikke det så mye. Jeg fikk også benyttet meg av min dykkerlapp, noe som var veldig kult. Jeg er ikke sikker på hva alle fiskene heter på norsk, men vi så mange store catfish, Mouthbreeder (en fisk der moren har ynglen i munnen for å beskytte dem).  Vedlig kult å se på hvordan hun fanget de opp i munnen, og mange andre fine fargerike fisker. Dykking er nesten et must hvis du skal til Lake Malawi og har sertifikat for det. Billig er det også. Fredagen vi var der kom broren til presidenten til Nkhata bay for å holde en apell. Det var stor fest i byen med sang og dansing, selv om det ikke virker som folk er så fan av hverken presidenten eller broren hans. Uansett, mye liv ble det. Noe jeg fant veldig fasinerende med Nkhata bay var at de hadde et fengsel der fangene kunne gå ut til fotballbanen utenfor fengselet og se på kamp når de lokale guttene spilte. Veldig fredlig og harmonisk vil jeg si.

Selv om Malawi er et fattig land, betyr ikke det at folk ikke er vennlige og hjelpsomme. Så langt tror jeg Malawi er et av favorittene mine på denne turen, bortsett fra bussene da. Men det blir jo vanskelig å sammenlikne land, alle har noe spesielt ved seg. Men jeg kan absolutt anbefale en tur til Malawi. Spesielt for å dra inn til sjøen. Den er helt nydelig.

Nå går turen til Tanzania og Zanzibar som er siste stop før vi drar tilbake til Cape Town. Siste lange buss tur. Må innrømme at det er helt ok. Neste brev er altså fra selveste Zanzibar.

Hilsen Ingvild

Fra Harare i Zimbabwe tok vi bussen til Lusaka som er hovedstaden i Zambia. Bussen var super fin, kanskje den fineste bussen vi har hatt så langt, men entusiasmen døde fort da de som jobbet på bussen satte på musikk som jomet ut resten av kvelden. Vi dro fra Harare kl. 19.40 og ankom grensen til . . . → Les mer]]> ZAMBIA

Fra Harare i Zimbabwe tok vi bussen til Lusaka som er hovedstaden i Zambia. Bussen var super fin, kanskje den fineste bussen vi har hatt så langt, men entusiasmen døde fort da de som jobbet på bussen satte på musikk som jomet ut resten av kvelden. Vi dro fra Harare kl. 19.40 og ankom grensen til Zambia ca kl. 24.00. Grensen var stengt så vi sov i bussen til kl. 06. Da var det bare å stille seg pent i kø for å krysse over til Zambia. Vi sov en natt i Lusaka før vi dro videre til Chipata for å komme oss opp til South Luangwa Nasjonal Park, som var hovedatraksjonen vår i Zambia. Lusaka var en større by, og hadde en fin hovedstad vibe. Ikke en storby på samme måte som Harare, men stor nok. Vi var ganske slitne, så det meste av tiden gikk til å slappe av på hostellet. Der møtte vi tilfeldigvis på noen jeg kjenner fra Cape Town. De jobbet for en rally som går gjennom sørlige Afrika. Neste dag skulle de også kjøre i retning av Chipta, så vi fikk sitte på med de. Utrolig deilig å slippe x antall masete bussstasjoner. Skummel kjøring og rett og slett en lang dag på buss! Vi kom frem til Chipata sikkert 3-4 timer før bussen. Chipata er en liten landsby som jobber hardt for å oppnå by status. Vi bodde på et lite hostell i fjellsiden, og det var veldig deilig å komme seg vekk fra bymaset. Det var så fredlig og stille, og et bra sted for å samle kreftene etter mye reising. Jeg har jo nevnt hvor imponerende det er med damene her nede som bærer alt mulig rart på hodet, med unger i hendene og på ryggen. I Chipata så vi en dame som bar ting på hodet, holdt poser i den ene hånden samtidig som hun ammet ungen hun hadde på magen. Selve dronningen av multitasking! Vi tror alltid at nå har vi vel sett det mest imponerende, men de slutter aldri å imponere! I neste brev forteller jeg om opplevelsene i South Luangwa Nasjonal Park.

Toget gikk fra Victoria falls (byen altså) kl 19.30 torsdag 23. juni. Det var et gammelt tog som tydeligvis ikke hadde blitt vasket på en del år. Vi hadde en liten kupé for oss selv med toalett i enden av togvognen. Vi fant frem varme klær for natten og satte oss til rette. Det tok en . . . → Les mer]]> ZIMBABWE

Toget gikk fra Victoria falls (byen altså) kl 19.30 torsdag 23. juni. Det var et gammelt tog som tydeligvis ikke hadde blitt vasket på en del år. Vi hadde en liten kupé for oss selv med toalett i enden av togvognen. Vi fant frem varme klær for natten og satte oss til rette. Det tok en liten stund før vi skjønte at ikke lyset virket (bortsett fra når toget stopppet opp- noe som skjedde ganske ofte), så før det nøt vi stjernehimmelen og hørte lyden fra elefantene som befant seg der ute i mørket. Vi kunne faktisk se melkeveien, så tydelig var stjernehimmelen. Da vi fikk skrudd på lyset oppdaget vi at vi ikke var alene. Vi delte kupeen med noen små søte kakkerlakker. Herlig. Kakkelakker eller ei, vi sovnet etterhvert, og etter 14 timer sporadisk søvn ankom vi første destinasjon for dagen, nemlig Bulawayo. Jeg skal aldri klage på NSB igjen.

Det er ganske fasinerende å se hvor mye mennesker her nede klarer å bære med seg. Spesielt på togstasjonen. Og speiselt damene. De bærer gjerne en stor bag på hodet i tillegg til et barn på ryggen og en bag eller enda et barn i hånden. Det er utrolig alt de får med seg ved å bære ting på hodet.

Bulawayo er den nerst største byen i Zimbabwe, og ligger sør i landet, nærme grensen til Botswana. Vi hadde egentlig tenkt å bli i Bulawayo en natt, men fant ut at det ville bli så mye reising de neste dagene, at vi like gjerne kunne komme oss opp til Harare og bli der noen ekstra dager for å slappe av. Vi kom oss til buss stasjonen i Bulawayo og kom akkurat med på bussen til Harare. Vi har begynt å skjønne systemet med bussene nå. Det finnes nemlig flere nivåer. De bussene du ikke vil ta er de knøtt små minibussene som er stappet til tusen. Så er det de som kalles kyllingbusser, som er noen litt større busser, men også stappfulle og med bagasjen på taket. Vi fikk bedskjed om å ikke ta disse, da det er lettere for folk å stjele fra deg om alt er på taket. På den ene bussstasjonen vi var innom på veien lastet de opp en hel stue på taket. To sofaer og to stoler. Svære salong stoler. Veldig fasinerende. En av de bedre nivåene av busser, er de som minner om busser vi har hjemme. Disse koster litt mer, men er mer behagelige og ikke like stappet. Vi valgte denne typen. På vei til Harare ble bussen stoppet ofte -  noe som virket trafikkpoliti. En gang måtte alle ut av bussen og vise legitimasjon. Derfor tok bussturen 8 timer isteded for 4. Noe vi begynner å bli vandt med. Da vi endelig kom frem til Harare fikk vi hjelp av en jente på bussen, som tok oss med i en minibusstaxi til sentrum for så å finne en billig taxi til oss. Utrolig snilt. Vel fremme på hostellet, slitne og sultne, fikk vi høre at strømmen hadde vært ute i tre dager. Perfekt. Vi kom oss til en liten curry restaurant som hadde et nød agregat. Vi fikk i oss litt mat, sosialiserte litt med de andre på hostellet før vi tok kvelden. Zimbabwe ga oss en litt røff start, men dagene etter fikk Harare gjort opp for det dårlige inntrykket. Eller, det var jo ikke et dårlig inntrykk av selve landet, mer at reising i 25 timer ikke anbefales. Harare er en kjempe kul by. I motsettning til de andre hovedstedene vi har sett så langt, er vel dette den eneste byen som kan kalles en storby. Med høye skyskrapere, koselige cafeer og fine parker gjør Harare til en spennende by å besøke. Vi bodde i et område som heter Avondale, som ligger ca 20 min gå avstand fra sentrum. Her finner du et lite shoppingsenter med det du måtte trenge. Folk her er også veldig hyggelige. Noe vi la merke til i Harare var at flere menn passer barn enn andre steder, og at flere par viste åpent kjærlighet. Det høres kanskje rart ut, men forskjellen på disse tingene var veldig åpenbare fra andre steder. Vet ikke hvorfor det er så stor forskjell når det gjelder akkurat dette, men det var veldig tydelig.

Vi besøkte et marked utenfor sentrum, ved bussstasjonen, som var veldig kult. Det var ikke så mange turister der, og det virket mer som et marked for lokale. De solgte alt fra tobakk i løsvekt til malerier, stråkurver og andre håndverks gjenstander. Det som også var eksepsjonelt bra her, var at det var få som faktisk var innpåslitne og masete. Vi kunne gå rundt i fred og ro og se på ting. Og hvis de ble for ivrrige sa vi høfflig at vi ikke var interessert, og gikk videre.

Under oppholdet i Harare gikk strømmen av og på hver dag. Spesielt på ettermiddagen og kvelden. En kveld bestemte vi oss for å lage suppe og pannekaker, og da strømmen gikk måtte vi ty til steking og koking på bålet. Det var faktisk et mindre problem enn hva jeg hadde trodd, i og med at man er så utrolig avhengig av elektrisitet i vår hverdag. Vi var heldig fordi hostellet hadde et nødaggregat som sørget for lys og holdt kjøleskapet kaldt. Borsett fra det, var det ingenting annet som virket, og null rennende vann. Men som sagt, vi fikk det til å fungere. En interessant opplevelse.

Alt i alt var Zimbabwe et kult land og det er synd det er listet som et av landene UD ikke anbefaler nordmenn å besøke. Det er mye å se i Harare, utenfor Harare og andre steder i landet. De har fantastisk natur, og det skal visste være bra dyreliv for safari også. Så lenge du ikke reiser mens det er valg, er det ikke noe problem å reise i Zimbabwe. Vi opplevde ikke noe ubehagelig, selv om du noen ganger merker folks desperasjon etter penger. Som regel kom vi oss lett unna disse situasjonene. Vi hadde mange interessante samtaler med folk, noen mer åpne om landets styresett enn andre. Noe jeg skulle ønske jeg visste mer om. I bunn og grunn kokte det vel ned til at president Mugabe er en upopulær president som driver med korrupsjon og ikke er særlig snill mot de som er i opposisjon, mildt sagt. Ikke bra.

Etter tre dager i Harare går turen videre til Zambia, hvor vi først skal innom Lusaka for så å komme oss til South Luangwa Nasjonalpark og safari ved Flatdogs Camp anbefalt av Per Ole og Elisabeth Bjønnes. Det gleder jeg meg veldig til!